Utskrift

Vikingekongene Halvdan Svarte og Sverre Sigurdsson har seilt skipene sine på Mjøsa, og Olav den Hellige og Harald Hardråde frekventerte også området. Men lenge før den tid har Mjøsa vært viktig som ferdselsveg.
12 - 1500-tallet er det sannsynlig at byggesteinene til domkirken på Hamar ble fraktet med båt fra Furuberget, og ikke med kjelker slik som det har vært antatt inntil nå (jfr det nye båtfunnet ved Hamar).
God dokumentasjon på skipstrafikk på Mjøsa kommer først med glassverkene og jernverkene. På slutten av 1970-tallet ble det funnet en føringsbåt utenfor Feiring, som må ha vært i bruk for Feiring Jernverk rundt 1800: Torgunrudbåten. Denne var nesten på 60 ft og 18 ft bred, klinkbygget, krumme stevner, flatbunnet men med solid kjøl. Føringsbåtene hadde råseil og årer som framdrift, og var derfor vanskelig å manøvrere (gaffelrigg var enda ikke vanlig i Norge), og det var mange båter som forliste. Føringsbåtene er beskrevet helt fra 1600-tallet.

 

RÅSEILER

 

Dampbåtene kom, kapasiteten og effektiviteten økte, men det kunne ikke holdes tempo med utviklingen i transportbehovet. Fra 1860 ble det bygget mange seilbåter med gaffelrigg og fokkseil, de såkalte MJØSJAKTENE. Disse var opp til 60 fot lange og 18 fot brede. Hovedoppgaven for disse var frakt av poteter til de etter hvert mange brenneriene langs Mjøsa, samt tegl til husbygging, spesielt mye gikk til Hamar. Jaktene fikk etter hvert motor, og den siste mjøsjakta, LØVEN, ble hugget i Totenvika i 1958 etter å ha vært på Mjøsa i nesten 100 år.

 

Glassverkene på Gjøvik, Biri og Jevne ved Lillehammer brukte seil- og robåter for sandfrakt til produksjonen. Tømmer til smeltinga ble fløtet ned Vismunda, Hunnselva og Stokkelva og lagt i lenser. Derfra trengtes båter til å frakte tømmeret videre på Mjøsa. De ferdige produktene ble eksportert ut av Mjøsa med båt til magasin på Eidsvollbakken.
MUSTAD (Brusveens Spiger- og Staaltraadfabrik) startet 1832. De fikk jern fra Sverige. Dette ble fraktet med slede på vinterføre til Årnes, og gikk videre med føringsbåter opp Vorma og Mjøsa. Industrialisieringen økte fraktbehovet enormt, og Mjøsa var hovedtrafikkåren.

 

Jakta ANGELO

 

Dampbåtene kom, kapasiteten og effektiviteten økte, men det kunne ikke holdes tempo med utviklingen i transportbehovet. Fra 1860 ble det bygget mange seilbåter med gaffelrigg og fokkseil, de såkalte MJØSJAKTENE. Disse var opp til 60 fot lange og 18 fot brede. Hovedoppgaven for disse var frakt av poteter til de etter hvert mange brenneriene langs Mjøsa, samt tegl til husbygging, spesielt mye gikk til Hamar. Jaktene fikk etter hvert motor, og den siste mjøsjakta, LØVEN, ble hugget i Totenvika i 1958 etter å ha vært på Mjøsa i nesten 100 år.

 

Jakta LØVEN

 

Byutviklingen i Hamar og Gjøvik er gode eksempler på at Mjøsa har vært en viktig faktor som kommunikasjonsåre.

Overordnet kategori: Mjøshistorie
Treff: 10102